Få ting kan så lett skape konflikt i naboforhold som trær – de skygger for solen, grener vokser inn over en annens eiendom osv… Når har en nabo rett til å kreve at trær fjernes eller beskjæres? Reglene om dette finner vi i nabolovens ( ”Lov om rettshøve mellom grannar” av 16. juni 1961 nr. 15) § 2, § 3 og §12.

Reglene i § 2 er generelle regler om hva man må finne seg i av ulemper som følge av virksomhet på naboens eiendom. § 2 gjelder også trær som er til skade eller ulempe. I § 3 er det dessuten gitt særlige regler om retten til å få fjernet eller beskåret trær som står på naboens eiendom. I de fleste tilfeller vil disse være mer naturlige å anvende enn den generelle § 2. I § 12 finnes en annen særregel, nemlig om grener og røtter som fysisk stikker over på naboens eiendom. Gjennomgangen nedenfor vil særlig dreie seg om reglene i § 3, med sikte på stillingen i villastrøk. Vilkårene for å få fjernet eller beskåret et tre etter § 3 Anvendelsesområde Særreglene i § 3 gjelder trær som ”… står nærare hus, hage, tun eller dyrka mark på granneeigedomen enn tredjeparten av trehøgda.” Er avstanden for eksempel 5 m, må treet være 15 m høyt for å omfattes av regelen. Det er gitt en Kongelig resolusjon om målingsmåten, Kgl. res av 22. desember 1961. Forskriften fastslår at trehøyden skal måles loddrett fra grunnen der treet står til høyeste punkt på trekronen. Avstanden til hage osv. skal måles i horisontalplanet, uavhengig av om terrenget over mot naboen heller eller stiger. Videre er det verdt å merke seg at det er avstanden mellom treet og hus, hage, tun eller dyrket mark som er avgjørende. Avstanden til eiendomsgrensen har dermed ikke betydning hvis det ikke er hage osv. helt til grensen. Naturtomt blir ikke bedømt som hage i denne sammenheng. At plagene evt. er følbare først langt inne på egen tomt, spiller derimot ingen rolle så lenge avstanden til hagen er mindre enn en tredjedel av treets høyde (jf. Gulating lagmannsretts dom i RG 1979 s. 340).

Er det hage til eiendomsgrensen, mens plagene i form av skyggevirkninger inntrer på husets veranda, spiller det altså ingen rolle om avstanden til verandaen er større enn tredjeparten av trehøyden. Hekker under 2 m og hekker som fungerer som gjerde, er ifølge 2. ledd unntatt fra regelen. Vilkårene etter § 3 Omfattes treet av denne avstandsregelen, stiller loven opp to vilkår for å kreve det fjernet. For det første må treet være til ”skade eller serleg ulempe” for naboen. For det andre må det ikke være ”nemnande [nevneverdig] om å gjera” for treets eier å ha treet stående. Disse vilkårene er vanskelige å anvende i praksis, fordi de er så skjønnsmessige. Bestemmelsen har ennå ikke ført til noen sak for Høyesterett, så noen veldig autoritative avgjørelse har vi ikke. Noen slutninger kan man likevel trekke fra de dommene som finnes rundt bestemmelsen fra by/herredsrettene og lagmannsrettene. – Vi skal først si noe generelt om vilkårene, for så å gå nærmere inn på dem hver for seg. For det første: loven legger ikke opp til noen direkte avveiing av ulemper for naboen mot fordeler for den som eier treet. Skal treet kunne kreves fjernet, må man både kunne påvise at det er til skade eller særlig ulempe, og at det for treets eier ikke er nevneverdig om å gjøre å beholde det. Har treeieren noen fornuftig grunn til å ville ha treet der, må man evt. kreve det fjernet etter § 2 (se om dette senere), uansett hvor store ulemper man selv måtte ha av det. For det andre: vurderingen av om noe er til særlig ulempe og av om det er nevneverdig om å gjøre å beholde et tre, er objektiv. Dvs. at en ikke kan kreve sin egen, personlige vurdering lagt til grunn. Vurderingen er likevel ikke objektiv i den forstand at man ikke tar hensyn til plager som bare vil inntre for en bestemt nabo.

Pollenallergi har bl.a. gjort at et bjørketre ble ansett som en særlig ulempe ( jf. Eidsivating lagmannsretts dom i RG 1991 s. 586) – selv om dette ikke ville være til plage for en beboer uten slike medisinske plager. En objektiv vurdering hindrer heller ikke at det kan bli ansett å være ”nemnande om å gjera” å beholde et tre fordi det er pent eller med henvisning til andre ideelle verdier. Men det må knytte seg til ”noko som utanforståande kan skjøna og legge vekt på”, for å sitere en artikkel fra Lov og rett 1964 s 97. At jeg synes noe er pent, eller synes noe er en ulempe, er dermed ikke i seg selv nok. Dette synspunktet ser ut til å være fulgt konsekvent opp i rettspraksis. Når er et tre til skade eller særlig ulempe for naboen? Loven setter i prinsippet ingen grenser for hva slags typer plager som kan gi rett til å få treet fjernet. Med ”skade” menes nok helst fysisk innvirkning på egen eiendom, for eksempel at røttene fra treet ødelegger grunnmuren i huset eller ødelegger jordsmonnet for ens egne hagevekster. Er treet til skade, kreves det ikke at skaden har noe spesielt stort omfang eller betydning. ”Særlig ulempe” kan være for eksempel skyggevirkninger, utsiktsreduksjon, løvnedfall, at treet er stygt osv.. Uttrykket ”serleg ulempe” viser likevel at ikke en hvilken som helst ulempe er nok. Det må være en ulempe av en viss betydning, som overskrider en ”tålegrense” i naboforhold. Noe løvnedfall, skyggevirkninger, utsiktsreduksjon og insekter må man altså finne seg i fra naboens trær. For å sitere fra noen dommer i slike saker: ”Skyggevirkningen av bjerketreet kan etter rettens syn ikke karakteriseres som en særlig ulempe etter lovens § 3. Det må her legges vekt på hva som kan ventes i et villastrøk (…)” (Borgarting lagmannsretts dom LB-1997-00406), og en nesten tilsvarende formulering i Eidsivating lagmannsretts dom i RG 1981 s 188.

Vi skal nå se på noen typiske plager, og på hvor sterke de etter rettspraksis må være for at man skal kunne kreve treet fjernet.

Den ulempen som hyppigst påberopes, er at treet tar sollys. Dette kan i mange tilfeller alene være nok til at kravet om felling får gjennomslag. Det er selvsagt vanskelig å si noe helt bestemt om hvor omfattende skyggevirkning som kreves; ulike tomter er ulikt utformet, og ett tilfelle vil aldri være fullt ut sammenlignbart med et annet. Rettspraksis er nok heller ikke helt konsekvent. Dersom skyggevirkning er én av mange ulemper, skal det selvsagt mindre til enn dersom det er det eneste ankepunktet mot treet. Gjennomgående ser det ut til at skyggevirkning som strekker seg over noen timer på de tider av døgnet da det er mye om å gjøre å kunne bruke uteplassen, tas i betraktning. Men i mange dommer legger retten også stor vekt på om man i dette tidsrommet har sol på andre uteplasser på tomten. Man må nok finne seg i å måtte flytte seg dersom samme sted ikke har sol hele tiden. Noen eksempler fra rettspraksis: ”(…) retten er av den oppfatning at store deler av As østvendte hage ligger i skyggen på formiddagen, og at dette i stor grad skyldes de trærne som nå kreves fjernet. (…) Retten har i sin vurdering også lagt vekt på at tomten er meget liten og at behovet for å kunne utnytte den således ideelt sett, er mye større” (RG 1992 s 563, Kristiansand byrett) ”Lagmannsretten legger til grunn at skyggen gjør seg gjeldende på uteplassen utenfor kjøkkenet om sommeren i alle fall fra ca kl 17.30 og beveger seg gradvis over til den andre uteplassen, slik at denne blir liggende i slagskygge fra ca. kl 19.00. Bjerketreet gir likevel ikke skygge samtidig på begge uteplassene annet enn en kort periode om ettermiddagen. (…) Skyggevirkningen av bjerketreet kan etter rettens syn ikke karakteriseres som en særlig ulempe etter lovens § 3.” (LB-1997-00406 Borgarting lagmannsrett) Et annet viktig poeng ved vurderingen av skyggevirkningen, er at felling eller beskjæring av det omstridte treet må ha en effekt. Dvs. at dersom andre trær eller bygninger også bidrar til skyggeproblemet, kan det være usikkert om effekten av å hugge bare det treet det strides om, er tilstrekkelig. Det kan kanskje se ut til at praksis spriker litt i disse tilfellene, men et fellestrekk ser ut til å være at nytten for den som rammes, står sentralt. I noen tilfeller har det stor betydning å fjerne en del av årsaken til skyggeplagen: naboen slipper da den tilleggsbelastningen som var tungen på vektskålen. I andre tilfeller vil forbedringen få liten betydning. Se til illustrasjon følgende uttalelser fra rettspraksis: ”Skyggevirkningen fra treet er ikke aldeles kompakt, men fordi så mange andre trær på fru Bs eiendom kaster skygge over As uteareal, blir det en vesentlig ulempe når bjerketreet tar solen 2 ½ time om formiddagen” ( RG 1991 s 586, Eidsivating lagmannsrett) – Skyggevirkningen fra det omstridte treet ble her ansett som en særlig ulempe. ”(…) den skygge som er på plenen om ettermiddagen, også for en stor del skyldes de trær som står på [en tredje nabos eiendom]. Det er likevel klart at et så stort tre som den angjeldende eik, selv om det ikke direkte stenger for solen, i seg selv gir en viss skyggevirkning for As eiendom. Retten fikk dog ikke inntrykk av at denne skyggevirkning var særlig fremtredende.” (RG 1991 s. 563, Nedenes herredsrett) – Skyggevirkningen fra det omstridte treet ble her ikke ansett som en særlig ulempe. At skygge også har andre årsaker, er nok altså i seg selv verken et argument for eller mot å anse treskyggen som en særlig ulempe.

Når det gjelder andre typiske plager enn skygge, er bildet litt mer utydelig. Ofte blir disse påberopt som støtteargument for skyggeproblemet, eller flere andre typer ulemper påberopes samtidig. Der de påberopes alene, ser det ut til at det vanskeligere fører frem. Her nevnes kort: *Utsikt: Spørsmålet ser ut til å komme opp sjeldnere enn man kanskje skulle tro. Også her er det en tålegrense, man må nok finne seg i at trærne tar noe av den utsikten man ellers kunne ha hatt. Kravet om felling førte ikke fram i dommen i LH-1995-00022 (Hålogaland lagmannsrett), der retten uttaler at de trærne striden stod om, reduserte ”( …)noe av den frie utsikten fra fru Iversens eiendom den delen av året da de bærer løv. (…)Etter lagmannsrettens oppfatning er utsiktsreduksjonen så lite betydningsfull at en verken kan si at trærne er til skade eller særlig ulempe.” I dommen i RG 1994 s. 479 (Ytre Follo herredsrett) ble vurderingen riktignok foretatt etter § 2, men likevel gir nok følgende beskrivelser en pekepinn om hva slags forhold som kan tilfredsstille kravet om særlig ulempe: ”Sett fra As eiendom fremstår rekken med trær langs grensen på Bs eiendom som meget bastant. (…) i juni var det bare så vidt mulig å skimte sjøen fra As eiendom.” ”Det er tale om et betydelig antall gran- og furutrær som har fått vokse uten felling eller uttynning. Mellom disse er det vokst opp tett bjerkeskog som er kommet opp i en betydelig høyde. Heller ikke blant disse synes det å ha vært foretatt noen uttynning eller pleie på mange år.” Nedfall av løv, kvister etc.: Dette er et argument som sjelden fører fram. Det blir stort sett ansett for å være innenfor tålegrensen i villastrøk, og betraktes ikke som noen særlig ulempe. Dette ble resultatet bla. i dommene i RG 1982 s. 138 (Eidsivating lagmannsrett), RG 1990 s.195 og RG 1991 s. 107 (begge Skien og Porsgrunn byrett), RG 1999 s. 798 (Romsdal herredsrett), LH-1995-00022 (Hålogaland lagmannsrett) og LB-1997-00406 (Borgarting lagmannsrett). Uttørring, utarming av jordsmonnet: Også her skal det mye til at plagene blir så omfattende at det går ut over det man må finne seg i. Slik var vurderingen i bla. RG 1978 s. 73 (Trondheim byrett), RG 1979 s. 533 (Skien og Porsgrunn byrett), RG 1981 s. 188 (Eidsivating lagmannsrett), RG 1991 s. 563 (Nedenes herredsrett). Frykt for velt: I de dommene fra de senere år der dette blir påberopt, har det ikke ført frem. Grunnen er at det kreves at frykten en knyttet til spesielle faremomenter ved det treet det gjelder. Det er altså ikke nok at det alltid er en teoretisk risiko for at trær kan velte, heller ikke dersom ens eget hus skulle være truet av et evt. velt. Dette gjelder også eldre trær, så lenge de er friske. Se RG 1991 s. 563 (Nedenes herredsrett) og RG 1999 s. 798 (Romsdal herredsrett), der saksøkerens frykt ikke ble ansett begrunnet ut fra en objektiv betraktning. RG 1964 s 575 (Gulating lagmannsrett) ser ut til å gå i en annen retning, i det den generelle velterisikoen for gamle trær brukes som et argument for felling. Når er det ”nemnande om å gjera” for treeieren å ha treet stående? Har treet nevneverdig betydning for eieren, blokkerer det for felling etter § 3 selv om det er til skade eller særlig ulempe. Nevneverdig betydning er et mindre strengt krav enn særlig ulempe, noe som betyr at treeieren ikke trenger påvise like sterke interesser for å få beholde treet som det naboen må for å få det fjernet. Et tre kan ha nevneverdig betydning selv om det ikke øker eiendommens verdi eller selv gir avkastning (nyttevekster). Også treets estetiske og følelsesmessige betydning, teller med, men bare etter en objektiv vurdering (jf. ovenfor).

Typiske omstendigheter som gjør det ”nemnande om å gjera” for eieren å beholde treet, er at det skjermer mot innsyn eller veistøy, at det gir le, at det er vakkert eller utgjør en del av et gjennomarbeidet hageanlegg. Alt dette er relevante omstendigheter, og er nok til å hindre felling/ beskjæring etter § 3 dersom forholdene kan bevises (for eksempel at treet virkelig gir le eller skjermer mot innsyn), og har mer enn helt minimal betydning. – Selv om vilkåret om nevneverdig betydning i utgangspunktet ikke er strengt for treeieren, vil altså helt minimale ulemper som fellingen vil medføre for ham, bli sett bort fra. Se for eksempel RG 1992 s. 563 (Kristiansand byrett) : ”Ved fjerning av trærne vil det bli øket utsyn over gårdsplassen, men dette har retten ikke lagt særlig vekt på p.g.a. at det er begrenset tid man oppholder seg på gårdsplassen, samt at [naboen] har plantet en hekk som om noe tid (tre år) effektivt vil hindre slikt innsyn.” Et vanskelig spørsmål er hvordan man skal vurdere trærnes estetiske betydning. Praksis viser at argumentet brukes mye, og at det også faktisk vinner frem ganske ofte. Det legges for eksempel vekt på at treet er friskt og velstelt, eller del av et hageanlegg. Den følelsesmessige betydning et tre har for en ivrig hagebruker som har lagt mye arbeid i stelle det, er også relevant, se LH-1996-00878 (Hålogaland lagmannsrett). Hvordan treet bidrar til helhetsinntrykket av tomten, fremheves ofte. Kan dette inntrykket bevares ved at noen trær hugges mens andre får stå, kan et slikt kompromiss bli resultatet, se for eksempel LE-1988-00548 (Eidsivating lagmannsrett) og RG 1990 s. 195 (Skien og Porsgrunn byrett). Nabolovens § 3 skal først og fremst sikre naboens og treeierens grunneierinteresser. Likevel har rettspraksis åpnet for å ta hensyn til trærnes betydning for strøket, eller til at de har en samfunnsmessig betydning. I LH-1995-00022 (Hålogaland lagmannsrett) understrekes betydningen for ”totaliteten for området”, i RG 1974 s. 139 (også Hålogaland lagmannsrett) fikk noen almetrær stå fordi fagfolk mente at de var en botanisk sjeldenhet i landsdelen. Og mange avgjørelser understreker at trærne er en ”pryd for strøket”, ikke bare for eierens hage. Tidsprioriteten: har det betydning hvem som flyttet inn føst? Det kan nok føles urettferdig om nyinnflyttede naboer eller t.o.m. nybygde hus fører til at en selv blir forpliktet til å fjerne trær fra hagen. En kan dermed stille spørsmålet om den som slår seg ned i et strøk, med nybygg eller ved å kjøpe, er avskåret fra å påberope seg nabolovens § 3. Hovedsynspunktet er at det ikke spiller noen rolle hvem av naboene som etablerte seg først. Se for eksempel LH-1996-00787 (Hålogaland lagmannsrett), der treeieren måtte fjerne en del av de omtvistede trærne etter krav fra nye naboer: en anførsel om at de nyinnflyttede måtte ”godta eiendommen som den er”, førte ikke frem. (I Nedenes herredsretts dom i RG 1991 s. 563 tillegges det derimot en viss vekt at naboen flyttet inn da treet allerede var så stort at ”ulempen” ville oppstå) Imidlertid viser som nevnt særlig nyere rettspraksis at trærnes betydning for strøket, og ikke bare for den enkelte eier, kan være relevant. Dette kan spesielt ha betydning når fortetting og nybygging fører til at konflikter om gamle trær oppstår. Den som etablerte seg først, vil ofte ønske å bevare nettopp trær som gir både eiendommen og strøket særpreg. Hensynet til strøksinteressene gir ham da et ekstra kort på hånden.

Det er likevel grenser for hvor langt slike argumenter rekker, noe denne uttalelsen fra Eidsivating lagmannsretts dom i RG 1991 s. 586 tydelig viser: ”Hele Bygdøyområdet er fremdeles preget av skog og store hageeiendommer med rikelig med trær. Dette gjelder selv om det har skjedd en viss fortetning også på Bygdøy. Fru As eiendom vil, selv om bjerketreet hugges, fortsatt gi inntrykk av en rik vegetasjon med mange og store trær. (…) Det er forståelig om beboere av gamle eiendommer ikke setter pris på at det skjer kraftig fortetning i nabolaget, men dette er noe samfunnsutviklingen fører med seg og som må aksepteres når det skjer innen de rammer myndighetene setter.” Naboloven § 2 Trær som er ”urimeleg eller uturvande (unødvendig) til skade eller ulempe” for naboen, kan også kreves fjernet etter § 2. Regelen gjelder uavhengig av treets plassering i forhold til naboens hus eller hage, og har nok i forhold til trær størst betydning der treet står for langt unna til å omfattes av § 3. Vilkåret om urimelig ulempe er strengere for den som plages enn ”særlig ulempe” etter § 3; det skal mye til at en ulempe er urimelig. Derfor vil § 2 sjelden brukes i forhold til trær som omfattes av avstandsregelen i § 3. Men dreier det seg om ulemper av virkelig stor betydning, kan man altså få fjernet treet etter § 2 selv om det er ”nemnande om å gjera” for treeieren å beholde det. På samme måte kan man få fjernet trær som er unødvendig til ulempe selv om ikke ulempen er særlig stor. Men det forutsetter at treeieren overhodet ikke har noen legitim interesse å ville beholde det. Dette har bl.a. vært brukt i forhold til rent villnis. Fjerning eller beskjæring når treet er i strid med § 3, evt. § 2. Nabolovens § 10 gir naboen krav på ”retting” av det som strider mot § 2 eller § 3, dvs. at treet felles eller beskjæres. Hvis beskjæring er tilstrekkelig for å fjerne ulempen, kan man ikke kreve felling. Men ofte vil det være meningsløst å la et beskåret tre stå igjen, slik at resultatet ofte blir at treet fjernes helt. I prinsippet er det treeieren som må bekoste fjerning eller beskjæring, men det hører til god naboskikk at den som vil ha treet fjernet, tilbyr seg å betale det det koster! Trær, grener og røtter som krysser grenselinja. For trær, grener og røtter fra trær hos naboen som stikker over på ens egen eiendom, gir naboloven en særregel i § 12. Hvis grener eller deler av treet er til nevneverdig ulempe, kan man kutte dem av inntil grenselinja dersom ikke treeieren selv gjør det innen rimelig tid etter at varsel er gitt. Er røtter fra naboens trær til nevneverdig ulempe for hagearbeid i egen hage, kan man kutte dem av inntil grenselinja uten videre, dvs. at varsel i dette tilfellet ikke er nødvendig. Den som kutter grener eller røtter av naboens trær, kan selv tilegne seg det som kuttes av. Men han kan nok ikke kreve at naboen betaler det beskjæringen måtte koste. Om henvisninger til domspraksis: Utvalgte dommer fra by/herredsrettene og lagmannsrettene publiseres i tidsskriftet Rettens gang, forkortet RG. Henvisninger til slike dommer blir angitt med årgang og sidetall i Rettens gang – sidene nummereres fortløpende gjennom året. Et eksempel: RG 1978 s 73 betyr da dommen som begynner på side 73 i 1978-årgangen av Rettens gang. Nå legges også alle lagmannsrettsdommer ut på lovdata online eller CD-rom. De som ikke i tillegg er publisert i Rettens gang, er da identifisert med løpenummer, for eksempel LB-1997-00406. Forkortelsene LB, LA, LE, LG, LF og LH står da for henholdsvis Borgarting, Agder, Eidsivating, Gulating, Frostating og Hålogaland lagmannsrett. (Oppdatert høsten 2000)